Bærekraftig forvaltning er sentralt i norsk fiskerinæring, og inkluderer biologisk, sosial og økonomisk bærekraft. Biologisk bærekraft innebærer at marine ressurser, som fiskebestander, må utnyttes på en måte som gjør at de kan fortsette å fiske inn i fremtiden. Dette forvaltes ved hjelp av kvoter for å unngå overfiske, og disse er basert på bestandsundersøkelser som gjøres hvert år. Sosial bærekraft handler om fordeling av ressurser mellom ulike aktører, som kyst- og havflåten, eller mellom ulike regioner langs kysten. Økonomisk bærekraft betyr at fiske er økonomisk lønnsomt, slik at fiskerne tjener nok til å leve, og at nasjonen Norge tjener på å eksportere sjømat

Råd og anbefalinger fra ICES danner hovedgrunnlaget for fastsettelse av fiskekvoter. Forskere fra medlemslandene forbereder de ulike rådene i grupper og rådgivende utvalg. Etter at ICES har kommet med sine kvoteanbefalinger starter de forhandlinger mellom Norge og andre stater. Når de internasjonale forhandlingene er fullført, start den nasjonale reguleringsprosessen. Fiskeridirektoratet fremmer forslag til det nasjonale
forskriften.

Norge er medlem av fem regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner (RFMOs). Disse er Northeast Atlantic Fisheries Commission (NEAFC) og Northwest Atlantic Fisheries Organization (NAFO). Norge er også medlem av Sørøst-atlantisk fiskeriorganisasjon (SEAFO), Den internasjonale kommisjonen for bevaring av atlantisk tunfisk (ICCAT) og konvensjonen om bevaring av Antarctic Living Marine Resources (CCAMLR).

Vi er avhengige av bærekraftig forvaltning av marine naturressurser og vedlikehold av rene og produktive havområder. I vårt hoveddriftsområde er mer enn 90 % av all norsk villfisk som landes årlig sertifisert som bærekraftig i henhold til MSC-sertifisert bærekraftig fiskeri. Hovedfangst for Lerøy Havfisk er torsk, hyse, sei og reker hovedsakelig fanget i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet

Forskning og råd fra Havforskningsinstituttet i Bergen og International Council for the Exploration of the Sea (ICES) skal bidra til at fremtidige generasjoner er i stand til å høste de store ressursene i havet og langs kysten.

Et av fartøyene som eies av vårt datterselskap Lerøy Havfisk er en del av Havforskningsinstituttets referanseflåte. Som sådan spiller vi en rolle i å samle inn en betydelig mengde biologiske data som brukes i forskning på fiskebestander. Norge går i forhandlinger med andre land når totale fiskekvoter skal fastsettes. De endelige vedtak om totalkvoter for fiske av ulike arter fattes på grunnlag av bestandsvurderinger og råd om kvoter fra ICES.

Mer enn 90 % av fiskeressursene som høstes av Norge forvaltes i samarbeid med andre land. De nasjonale kvotene i Norge diskuteres av de ulike interessentene under reguleringsmøter som Fiskeridirektoratet har ansvaret for. Disse reguleringsmøtene holdes to ganger i året.

I etterkant av diskusjonene på disse møtene sender Fiskeridirektoratet et forslag til regulering av fiskeriet til Nærings- og fiskeridepartementet. Departementet gir bestemmelser om fordeling av kvoter til norske fiskefartøy og bestemmelser om fiskeri i form av årlige forskrifter for hver fiskeart.

Vår virksomhet er basert på offentlige tillatelser for fangst av norske fiskeressurser. Retten gitt av disse tillatelsene innebærer lovpålagte forpliktelser når det gjelder aktivitet og levering, samt et ansvar for å fiske bærekraftig. Det er vårt mål å være en "stolt forvalter", og vi har tatt en aktiv tilnærming for å sikre full overholdelse av alle forskrifter som involverer fiskeri.

Vi forvalter naturressursene våre på vegne av samfunnet som helhet, og påtar oss derfor et spesielt ansvar for å sikre bærekraftig drift, og etterlater oss et minst mulig miljøavtrykk. Konsernet overvåker alle ansatte og ledelse for å sikre etterlevelse av gjeldende regelverk og kvotebestemmelser. Konsernet har også samarbeidet med myndigheter, bransjeforeninger og frivillige organisasjoner for å bidra til å motvirke ulovlig fiske, og dermed sikre ressursene for fremtidige generasjoner.

I 2016 inngikk Lerøy Havfisk og de andre involverte i norsk trålindustri Arktisavtalen (Næringsgruppeavtale om torskefiske i den nordlige delen av Nordøst-Atlanteren). Som et resultat av at innlandsisen smelter rundt Nordpolen og at såkalte nye områder blir tilgjengelige, er det utarbeidet et kart som viser de regionene som tradisjonelt fiskes.

Partene i avtalen forpliktet seg til ikke å fiske i farvann nord for disse områdene før havbunnen var kartlagt og det var slått fast at fisket ikke ville forårsake varig skade på sårbare bunnbiotoper. I 2019 ble denne avtalen erstattet med nye norske myndighetsreguleringer med samme effekt.

Regelverket ble implementert etter åpen dialog mellom myndigheter, industri og frivillige organisasjoner. I tillegg til de enorme områdene som er vernet etter den nye forskriften, er det 19 områder langs Kyst-Norge som er vernet mot bunntråling for å beskytte koraller og andre bunnlevende organismer. I tillegg har trålere ikke lov til å fiske innenfor 12 nautiske mil langs hele norskekysten, med unntak av små trålere som har 6 mils grense. Rundt alle Svalbardøyene er det en grense på 12 mil.

Beskyttede områder hvor tråling ikke er tillatt  Source: The Norwegian Fishery Directory

Kombinert med et mer omfattende naturreservat hvor fiske er forbudt og et generelt forbud mot fiske i vann som er grunnere enn 100 meter rundt Svalbard, dekker verneområdet 70.000 kvadratkilometer, ikke inkludert alle tidligere nevnte nye verneområder.

Minste vanndybde på 100 meter beskytter matkilder for dyr som lever på land og fugler som dykker etter mat nær kysten. En rekke andre reguleringstiltak gjelder også, inkludert et forbud mot å fiske dypere enn 1.000 meter for å beskytte potensielt sårbare bunndyrbiotoper i disse områdene.