- Kontakt oss
-
Søk
Skriv inn søket i feltet over
Fra en beskjeden start på den lille øyen, Lerøy, i innseilingen til Bergen fra sør, har en bedrift vokst jevnt, i medgang og motgang, men med en stedighet som ikke har latt seg knekke.
Eventyret startet for 125 år siden, ved en liten fiskebu klemt inn mellom store naust på Lerøy. Her hadde fiskerbonden, Ole Mikkel, fiskesakene og oselveren sin – en sørvestlandsk robåt laget av tynne eik- og furumaterialer. Herfra rodde han ut i havgapet for å høste det havet hadde å by på.
Det var noe uvanlig med denne enkle unggutten fra den lille øyen, Lerøy. Allerede før Ole Mikkel var konfirmert fikk han mannslott. Det vil si at han fikk inntekt basert på fangsten, i stedet for fast lønn, noe som var svært uvanlig før konfirmasjonen.
Han var med andre ord skapt for livet som fisker. Han ble født på slutten av 1800-tallet, og vokste opp i en tid før motor var et vanlig fremdriftsmiddel. I tillegg til oselver, var arbeidsredskapene hans årer og seil, line, teiner og snøre.
Da han gikk for presten ble han fortalt at han var særdeles intelligent, og ble anbefalt å lese til å bli prest eller lærer. Det var noe av det gjeveste man kunne bli på den tiden. Men Ole Mikkel hadde allerede funnet sitt kall – og han ble ved sin lest.
På slutten av 1800-tallet var fiskerinæringen en av de viktigste næringene i Norge. Fersk fisk var ettertraktet, og fiskere fra kystsamfunn langs hele Vestlandet rodde lange avstander for å selge dagens fangst i byene. Konkurransen om å levere den ferskeste fisken var hard, og kun de mest dyktige klarte å skille seg ut.
Det gjorde Ole Mikkel. For i tillegg til å få tak i fisken, var han svært god til å selge den. Han visste at behovet for fisk var umettelig i Bergen. Og fisken? Den skulle være blodfersk - så fersk at den nærmest skulle sprelle i stekepannen.
Rundt århundreskiftet lå fiskerne tett i tett langs utstikkerbryggen ved Torget med båtene sine. Her la de til fangsten tidlig på morgenen og ble liggende til alt var solgt ut på formiddagen. Både madammene og piene handlet heller med dem, enn med de som solgte fisk fra kasser og flakebord på Torget. De var oppkjøpere som ikke hadde fisket selv, så kvaliteten var usikker. Kjøpte en fra karene ved kaien derimot, var en sikker på at dette var ferskvare.
Hos Ole Mikkel fikk man bare det beste av det beste. Og med sin muskelkraft, kunnskap om fisk og gode forretningsteft, vokste det etter hvert frem en liten bedrift, som senere skulle utvikle seg til å bli en av verdens ledende sjømatselskap.
– Han ble ofte kalt for Ole Mikkel Levebrød, fordi han skaffet arbeid til folk i byen, forteller barnebarnet, Hallvard Lerøy Jr.
– Bestefar var usedvanlig kunnskapsrik. Det er for eksempel ikke mange som leser et leksikon med 10-12 bind fra A til Å, slik han gjorde.
Ole Mikkel var ikke bare en god fisker med et klokt hode. Han var også svært sjenerøs, sosial og glad i å prate med mennesker. Det kan barnebarnet skrive under på.
– Ved siden av å fiske, var hans største glede å prate med mennesker! Han tok vare på alle, og hadde en livsglede som han spredte rundt seg, forteller Junior.
Hallvard Jr. husker også bestefaren som en redelig forretningsmann. Særlig husker han da de to dro sammen for å selge fangsten de hadde fisket den dagen. Etter endt handel ble dagens inntekt lagt på toften og fordelt i tre hauger. Èn haug gikk til båt og redskap, én til eieren av båten og den siste til mannskapet, altså unge Hallvard. Det var en utmerket måte for barnebarna å lære økonomi på: sørg alltid for at du har satt av penger til vedlikehold og fornyelser før du beregner fortjeneste. Det Hallvard Jr. ikke visste den gangen, var at bestefaren gjennom hele livet ga en tiendedel av sin egen haug til kirken.
Den gavmilde ånden er en verdi som fremdeles står sterkt i selskapet den dag i dag. Å gi til lokalsamfunnene og hjelpe humanitære aksjoner der vi har mulighet, er fremdeles en viktig del av Lerøys identitet.
Hallvard minnes også bestefaren som en ivrig læremester. Akkurat som selskapet i dag ser verdien av å utvikle unge talenter, var Ole Mikkel opptatt av å lære opp den yngre generasjonen.
– Han satte sin ære i å lære de unge hvordan tingene foregikk. Det var den beste skolen, konstaterer Junior.
Oselveren var Ole Mikkels trofaste følgesvenn, og han tilbrakte mye tid i denne på turene mellom Lerøy og Bergen. Båttypen har vært kjent som en lett og trygg robåt, og en rask seiler. På 1800-tallet var trebåten dominerende blant fiskerne langs hele Vestlandskysten, og båttypen har hatt en utvikling som går flere tusen år tilbake i tid.
På slutten av 1800-tallet gikk prisene i fiskerinæringen ned, næringen var overbefolket og den enkeltes utbytte av fisket var lavt. Etter den store omveltningen skjedde det en teknologisk endring, og fiskerne begynte å ta i bruk større båter som de satte motor i. Ole Mikkel trivdes likevel best med den tradisjonelle oselveren, uten motor.
Hallvard Jr. forteller at bestefaren aldri ble helt fortrolig med forbrenningsmotorer, så at han holdt seg til den gode gamle metoden var kanskje ikke så rart.
Men til tross for at han manglet motorkunnskaper, var han en mester til å manøvrere robåten.
– Den teknikken han brukte da han rodde - måten han brukte kroppen sin på – det var en fornøyelse, forteller Hallvard.
Det er ingen tvil om at Lerøys grunnlegger var en rimelig seig kraftkar. Reisen fra Lerøy til Bergen var en ekte test av utholdenhet og navigasjonsferdigheter. Å fiske og transportere levende fangst over lange avstander krevde en imponerende innsats og kunnskap om sjøen.
Langs ruten mellom Lerøy og Bergen spilte både strøm og vind en avgjørende rolle. Strømmen kunne være så sterk at det var umulig å ro imot, og det krevde dyptgående kunnskap om tidevannet og strømmene for å unngå å måtte kjempe mot dem. Ole Mikkel var riktignok ikke fremmed for disse forholdene. Han var godt kjent med strømmens bevegelser og noen ganger kunne han til og med dra nytte av den for å gjøre reisen litt lettere.
I dag, 125 år etter Ole Mikkel startet å selge fisk på Torget i Bergen, er Lerøy et av verdens største sjømatselskaper. Den kystnære kunnskapen som er overført fra generasjon til generasjon, er fortsatt kjernen i vår identitet. Med en komplett verdikjede og over 6000 ansatte som deler Ole Mikkels dedikasjon, bringer vi norsk sjømat av høyeste kvalitet til hele verden – og vi ser frem til fortsettelsen.
